23.7.09


KOMLER

Potetene kan gjedna ve store. Da går greiare å skrella store enn dei små, da e bale. Ein skal mala potetena, og då e da greitt med kvern, for da e bale å raspa dei for hand. So blandar ein i helvta byggmmjøl (eller grynmjøl so da heitte før, da e vel da sama)og helvta kveitemjøl. Da kjem an på potetena. Hvis potetena e turre trengs da ikkje so mykje mjøl. Hvis dei e heilt nye kan da bli veldig mykje veska, og då vert dei lause. Då kanskje da e rao å ta vekk noko av safta frå dei, so du slepp å ha so mykj mjøl at dei blir harde med ein gong. Litevetta havregryn kan ein ha i, småe, dei tek i seg litt av safta. Og so e da nett so litt godt med ein bit kålrabi, malt den og. Ein kan og ha i litevetta salt.

Svineknoken kokar ein fyst, da treng lengre tid. Før, når ein hadde slakta sauena, var da ryggstykket so vart røykt og salta og kokt, og då hadde ein komler dagen etter og kokte dei i krafto etter fårekjøtet. Men no e da lika greit med svineknoke. Hvis han er lite salt kan ein ha litt salt i kokevatnet til komlene. Når knoken er ferdig og komlene skal kokast kan ein hella av noko av krafta etter knoken i ein større kjele, og heller halda knoken varm i kjelen der han var. Noko av krafta kan ein også koka kålrabi i. Komlene kan og koka i krafta frå pinnakjøt. Komlene bør ikkje fosskoka,for då e da so snart te å stivna litevetta og då kokar da vekk. Dei skal meir so trekka i ein halvtime. Hvis ein ikkje veit om komlena e faste nok kan ein fyst prøva med ei lito ei i vatnet, då ser ein om da heng saman.


Da e lurt å laga so ein har te to måltid. So treng ein ikkje eta da nesta dagen, men dagen itte. Då kan ein steika på panna i lag med flesk, og ha sirup på.

Sa Besto mi te meg. Eg spurde og grov, og prøvde å notera for meg sjølv so eg skulle hugsa alt. Biletet er eit illustrasjonsfoto frå guugle, men da ser ut om lag so da ska, komplett med surmjølk i glaset og flesk med feitt på sio. Da einaste e kålrabistappa, da bryr me oss ikkje med hjå oss.

22.7.09

Det sipar ute! Då kan eg med godt samvet sitja inne og lesa fleire flotte romanar for unge gjenter. Gårsdagens er ganske nøyaktig 10 år yngre enn Liv i dur og moll, for den fekk den same Kari joli 1934. Det er verdt å merka seg at handskrifta på tittelsida er nesten lik. Skreiv altso Kari likt då ho var 10 som då ho var 20? Ah, skjønnskrifta! Kvifor forsvann du frå grunnskulen? Men tilbake til boka - denne er omsett frå svensk, er skriven av Greta Carlson og heiter Piken som skrev til kongen. Som den førre handlar den om kor langt ein kan koma i livet sjølv om ein er foreldrelaus, berre ein er snill og klok (og pen - men då må ein vera det naturleg og ikkje vera klar over det og i alle fall ikkje bruka det medvite på nokon måte). Litt rampete kan ein vera, men det må vera pga livsglede og livleg fantasi, ikkje slemt. Eg går inn på side 84, og finn (som førre gong) noko artig og heller eksotisk for oss i vår tid. Denne unge foreldrelause heiter Borg (eigentleg Ingeborg).

"Hver uke kjøpte Irma Filmjournalen og Elisabeth skulket historien for å skulke siste filmnytt., og hun og Borg kom styrtende bort til Irma. Det gjaldt å få lest bladet før Irma klippet det istykker. Irma hadde alt tre skrivebøker med innklistrede Garbobilleder, og de andre stjernene var efter rang og verdighet enten innklistret de også, eller festet på veggen med tegnestifter.

De leste med andakt det som stod i rubrikken "Kan jeg filme?". De som vilde ha sitt ytre vurdert av sakkyndige, skulde sende inn tre uretusjerte fotografier, ett en face, ett profil og ett helfigur!

Den våren var det anledning til å ta småfotografier i dusinvis i landsbyen, små lynfotografier som ikke kostet mer for et halvt dusin enn et nummer av Filmjournalen. Venindene fattet en stor bestlunting. De ville fotografere sig og sende billedene sine til bladet.

De vilde vite om de hadde chancer som filmstjerner."

20.7.09

Liv i dur og moll heiter boka eg fann i hylla hjå Besto i dag. Ho er skriven av Arna Audhild Våge og utgjeven i 1943 på Fonna Forlag. På tittelsida, i handskrift: Til lukka med 20 års-dagen, Kari! Frå Ruth og Ingebjørg

Liv er ung og ven og ber på ein tung løyndom som ho prøver å ikkje tenka på medan ho tek pianotimar hjå ein slesking og venter på å debutera på konsertscena. Og so møter ho Tore. Tore! Det er so vakkert og friskt og positivt. Og det kunne dei vel trenga i 1943. Eg siterer:

"Dei lauvrike trekronene tøygde dei sumarfriske greinene sine over vegen til kvarandre og møttest som i kjærleik og skjønsemd og helsa god sumar og velkomen att i all den grøne lauvstasen. Det var som kvart lauvblekkja tøygde seg ut og opp og sa: Sjå på kmeg! Sjå kor livsårane er vent avteikna i meg. Sjå kor eg skjelv i sæl vårkjensle! Er eg ikkje ven? Er eg ikkje eit av undera i Guds skaparverk?

Men under trekronene reika ungdomen. Unggjentor i blomstrute, frisklete kjolar smaug seg kjælne opp med sidone av breiherda unggutar i ljos gabardin og knivkvass press i buksebeina."

Finn fram den frisklete kjolen! Kven vil vera med å reika til helga?