25.7.06

Eg vil nytta dei siste 25 minutta av årets gebursdag til noko godt, eg vil nytt høvet til å sei: Takk for alle meldingar og telefonar i dag. Det var kjekt å høyra frå dykk alle saman, men eg har ikkje svara dykk. Det er fordi eg har slik dust kontantkort, og det er tomt nett no. Men takk igjen!

Og so ein song:

Lev vel, so vil eg seia og so lettar eg på min hatt.
Lev vel, so vil eg seia og so svingar eg på min stakk.
Og so sei alle gode vener: Ha ei god og ei roleg natt!
Og so sei alle gode vener: Ha ei god og ei roleg natt.
God na-att, go-od natt. Takk for i dag!

24.7.06


I dag minnast me Bruno, 29.08.99 - 22.07.06.

Fred over minnet hans. Bruno var ein god kanin, men 7 år var nok, og i dei varme sommardagane takka han for seg. Pelsen hans var framleis mjuk som silke og fløyel, eller som mjuk kaninpels, då me la han ned i eit hol i hagen, under epletreet. Me song eit vers av Fager kveldsol smiler, og mintes korleis han pleidde å legge seg godt til rette på fanget vårt. Då stakk han snuten inn i albogen og slikka oss på underarmen. Han kom so blid og tillitsfull bort til oss når me kom med lyng eller gras til han, og han vart so glad når me kom ut til han.

Bruno var blind på eine auget etter å ha blitt skremd av ein hund. Eit år var han også skeiv i nakken, truleg på grunn av øyrebetennelse, men likevel var han ein glad kanin. Gift var han og, men eit kaninekteskap er sørgeleg avhengig av eigarane si interesse, so med åra vart det mindre samvær med Ninni. Astrid og Tale vart for opptekne av fotballen, typisk. Men Bruno klaga ikkje.

Roleg, blid, mjuk og pen. Det er slik me kjem til å hugsa Bruno. Me kjem til å hugsa den vesle, ru tunga mot hendene eller nakken vår. Me kjem til å sjå mot buret i mange veker, for å helsa krabaten god morgon. Men buret er tomt. Me får senda helsinga vår til holet i jorda under epletrea. Takk for alt du var for oss.

18.7.06

Mot i brystet: Eg skal ta lappen til hausten. Det blir skummelt, men eg skal gjere det likavel.
Vett i panne: Eg les bøker. Og øver meg på trafikkskilt.
Stål i ben og arme: I går gjekk me på Ottanosi (976 m.o.h). Gangsperr i dag, det er ein bratt tur.

Eva Marie og dr. H har båe rett svar på Klok på Bok i førre post. Anna Gavalda er forfattaren, "Saman er vi mindre aleine" er tittelen. Gild premie i emning, kjem snart (= når eg får til skænnaren).

Elles er eg midt i to nye bøker. Eg likar båe veldig godt, men eg vil ikkje avsløre dei nett her. (I tilfelle eg skal laga ny Klok-på-Bok, sjølvsagt) Eg les før eg legg meg, og medan eg ligg i hagen og solar meg. Den eine boka passar om kvelden når eg skal legga meg (og helst med ei øl eller ein liten whisky), den andre sola, men helst under forhold ein kan konsentrera seg i . Slike forhald er det no: eg er aleine heime. Difor skal eg ta den med ut i hagen. Eg skal legga ei hageputa på plenen, bretta shortsen oppover låra og t-skjorta opp over magen. Eg skal ha med litt vatn, og eg skal bli bruuuun og klok, vett i panne.

10.7.06

KLOK PÅ BOK? Kva bok har eg fotografert her? Det var Anne som lånte denne boka på biblioteket, og word of mouth brakte den til meg via mor og far. Det er altså ein tjukk, men lettlest sak. Dei tre fyrste fjerdedelane av denne boka er fantastiske. Forfattaren har eit vakkert, vokaltungt namn, og dette er den andre romanen på norsk vedkomande gjer ut.

Dersom du trur du veit det og har rett kan det hende du vinn ein gjev premie.