30.3.11

Odd Nordstoga

Eg budde i eit kollektiv i eit litt forsinka liv. Og no hadde eg og ho,
Som hadde lagt ein arbeidsdag, tappert sett i gang med fag.
Trur eg var på side to. Då kapitulerte eg og sa til ho:

Altfor mange lause ting, altfor myrke krokar, altfor mykje
skummelt rot, altfor store flokar, altfor store rom, altfor mange ord,
altfor mange gode råd gjev altfor mykje å tenke på.

Kor er den beste teori for ei lukke og litt fri?
Kva er pensum for å få raustlause menn til å få ro?
Ikkje boka eg les no. Ikkje den eg las i går, og faga eg må ta
opp att til neste år.

Altfor mange lause ting…

No er eg over tredve år, ikkje akkurat i min ungdoms vår
Men eg er like dum som då eg hadde guterom. Jau då, eg er då
intelligent (Litt over snittet trur eg omtrent). Gjev meg misjonen,
livsmisjonen, eg skal greie den.

Men det er altfor mange lause ting, altfor myrke krokar, altfor mykje
skummelt rot, altfor store flokar, altfor store rom, altfor mange ord,
altfor mange gode råd gjev altfor mykje å tenke på.

19.3.11

Verdsleg glede, jordisk gods

Uglelampe frå Etter min morfar, bruktbutikkparadiset rett over gata for oss, har fått ny heim. Heime hjå meg!


12.3.11



Det er ikkje berre-berre, reint moralsk sett, at eg må vedgå dette: Men eg lika "The best little whorehouse in Texas" ganske godt. Eg fniste, og koste meg, men den vesle stemma i bakhovudet kunne ikkje vere stille. Eg snakkar om vere med i amnesty-stemma, skru av lyset på badet-stemma, kjøp økologisk, gå i demonstrasjonstog, ta bussen, bli vegetarianar-stemma. Kort sagt, stemma som veit kva som er riktig og ordentleg, Kants kategoriske imperativ-stemma.

Og stemma spør: Går det an å lika ein film som handlar om eit nedleggingstrua horehus og korleis bygdefolket og sheriffen kjempar mot ein fanatisk tv-prest slik at dei skal få dyssa ned saka og får fortsetja å ha horehuset sitt? Er det lov å synast at horene er tøffe og kule (og reine, blir det påpeikt på eit tidspunkt), og tru på at dei er ordentlege jenter som berre har tatt eit valg? For det er jo "just lots of good will and maybe one small thrill, and nothing dirty going on"?

Eg innrømmer det - eg lar meg fenga av det som minnar om ville vestens saloon-estetikk - det noko med antrekka til Dolly Parton får meg aller mest til å tenka på sjefen for sparkepikene i Lucky Luke. Åh, eg lot meg fenga av dei som liten og, kanskje hadde eg lett ikledd meg noko slikt hvis eg fekk sjansen?



Biletet fann eg då eg googla "saloon girls lucky luke", og det kom frå ein bloggpost om " 10 halloween costumes I hate", og forfattaren kommenterer biletet slik:
Girl's "Saloon Girl" Costume. (Wait, isn't that the same thing as a hooker?)


Og jo, det er jo det. Og eg synes ikkje det er greit å kle små jenter opp på den måten.
For på den andre sida av ressurssterke vaksne som tøyser med estetikken til saloon-jentene, eller dei sterke jentene som VIL det, som VEL det, som bruker mennene like mykje som mennene bruker dei - der er er det mørkt og hardt og jævlig.
Der er Lilja 4-ever. Der er det pengemangel, desperasjon og den siste utvegen. Eller for å fortsetja i Dolly Parton-land: Mora som må gjere hore av dotter si for å skaffe pengar til familien.

Visst er det festleg og fargerikt på Chicken Ranch. Men eg klarar ikkje synes det er greit. Prostitusjon er ikkje greit.

10.3.11

Alanis

you took me for a joke
you took me for a child
you took a long, hard look on my ass
and then played golf for a while.

your shake is like a fish
you pat me on the head
you took me out to wine dine sixty-nine me
but did`nt hear a damn word I said.

Det var vel neppe sånne problemer eg strevde med på ungdomsskulen. Eg sleit heller ikkje nemneverdig med katolsk skuld eller utru drittkjærastar, og mange av songane forstod eg ikkje heilt kva handla om ein gong.

Men gode, gamle Jagged Little Pill står framleis sterkt. Eg syng med so høgt eg kan, prøver å gjere sånn med stemma mi som Alanis gjer for å likna so mykje som mogleg (det likner ikkje noko særleg). Alanis, you have already won me over!

spotify:album:5IBveTW3rs7a02i5jmWXV1