Reportasjen i Typisk norsk i går, den som handlar om italienske svartmetall-rockarar som lærer seg norsk for å synge "det svarte hjertets apokalyptiske ensomhet" eller liknande, den gjer meg glad. Tanken på å analysere den førre setninga gjer meg litt glad og - ei skikkeleg lang setning med mange ord, men likevel få ledd. Riktig, riktig kjekt er det å tenkje på.

Men å rekne med potensar eller teikne imaginære tal på ei tallinje! Det er vanskelegare enn eg trudde å kome inn i. Eg gremmer meg, og går for å drikke kaffi.