Robinsons snakkar om skule, om vaksne og om framtida, men det føles like relevant for den føreståande pedagogikk-eksamenen eg har på torsdag som mykje av det andre eg har lese.
Ken Robinson bruker nokre slåande bilete, blant anna når han samanliknar med klimamedvit og seier at me må finna ein ny "menneskleg økologi":
Our education system has mined our minds, in the way we have strip-mined the earth: for particular commodity. And for the future, it won`t serve us.
Og eg synes han har mange viktige poeng, for eg er einig - på same tid som eg oppdager at eg sjølv også verdset den typen intelligens som i bunn og grunn fører til at heile utdanningssystemet vårt er laga for å utdanna universitetsprofessorar.
Og likevel blir eg inspirert og litt stolt, for eg ser at barnehagen både kan og får til å vera noko anna. Skulen kan lære mykje av barnehagen, og trur nok at Robinson ville vore einig med meg.
Ein god barnehage kan nemleg vere ein stad som får til akkurat det Robinson etterlyser: eit pedagogisk tilbod som legg vekt på heile mennesket, der alle styrker eller "kapasitetar" blir sett etter og styrka. Barnehagen er heldig som framleis har tid til det, og det er med ei viss uro eg tenker på skuletilnærminga med læringsmål og forventa resultat som det stadig blir snakka om eller grøssa over for tida. Heldigvis er det enno ikkje sånn, og HEILE barnet har moglegheita til å falda seg ut.
Men det kjem ikkje av seg sjølv! Det krevst framleis vakne og dyktige folk som er i stand til å finna desse styrkene og kapasitetane, og som ikkje minst veit korleis dei kan støtta borna til å utvikla seg enno meir. Heldigvis fins det mange av dei i barnehagen, og eg gler meg til å bli ein av dei sjølv.
Eg må berre ha pedagogikkeksamen fyrst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar